Hvor begrepet offshore racing fikk sin opprinnelse strides de lærde om. Det første vellykkede båtrace ble arrangert på Seinen ved Paris i 1900. Seierherren, Marius Dubonnet, kjørte sin båt "L'Aiglon" med en snittfart på 8,24 knop. Det ble kjørt distanseregattaer i både Italia, Frankrike og England på begynnelsen av forrige århundre. Yacht klubber ble dannet og det som av mange ansees å være starten på offshoresporten var et løp i 1904 fra Calais i Frankrike til Dover i England. Løpet ble vunnet med en snittfart på drøyt 19 knop.
En båt som satte spor på toppen av resultatlistene i Europa i perioden 1907 til 1912 var The Second Duke of Westminster kjørt av Noel Robbins. De stilte som favoritter i løp som Grand Prix of Monaco og Cinzano Cup i Nice.
I USA er The Catalina Challenge på Long Beach i 1911 registrert som det første offshoreløpet. I 1917 ble det kjørt løp fra Miami til Key West, og løpet ble vunnet av kaptein Jack Manson og Raven III, en 51' stor båt med en 400 hk Speedway motor.
Men det var da sportpromotoren Sherman "Red" Crise i '56 lanserte Miami - Nassau racet som "The Worlds Most Rugged Offshore Race" at den moderne formen av offshoresporten oppsto. Han tok kontaktet sin venn, krigshelten Sam Griffith, da han fikk ideen om Miami - Nassau racet. Griffith fikk med seg Dick Bertram og de ble ustoppelige. 4 ganger vant de Miami - Nassau og media kastet seg over disse nye heltene på havet.
Den europeiske regattaen i '61, Cowes - Torquay, ble vunnet av Tommy Sopwith med en Campbell trebåt og 2 Cadillac Crusader motorer på 325 hk og en snittfart på 21,7 knop.
Italia startet sitt 2 dagers Offshore Marathon race med Viareggio - Bastia - Viareggio 14. og 15 juli '62. Første vinner ble Atillo Petroni, som regnes som offshoresportens far i Italia. Med seg hadde han Sony Levi.
Da Sam Griffith døde i juni 1963 innstiftet APBA the Sam Griffith Trophy. Trofeet skulle gå til verdens beste Offshore kjører hvert år, basert på poeng. Det var 5 løp som naturlig pekte seg. Miami - Nassau - Miami, Around Long Island Marathon og Miami - Key West i USA. Videre Viareggio - Bastia - Viareggio i Italia og Cowes - Torquay - Cowes i England.
Jim Wynne med sin "Donzi Doozy", en 23' Formula båt med twin Volvo inboard/outboard ble den første verdensmester i '64. UIM anerkjente Sam Griffith Trophy som verdensmesterskap. Serien utviklet seg positivt og flere race ble trukket inn i serien. Det svenske "Gettingeloppet" i Øregrund ble innlemmet på slutten av 60 tallet.
Regattaen "Skagerrak Across", Tvedestrand - Hirtshals - Tvedestrand, startet i '67 og ble hurtig kjent som en meget tøff regatta. "Skagerrak Across" kuliminerte i '72 med en runde i Sam Griffith Trophy. Løpet ble vunnet av årets verdensmester Robert Rautboard, USA med Fino, en 36' Cigarette med Twin Mercruiser 475 hk.
Til '91 sesongen har den italienske ingeniøren Fabio Buzzi bygget en 46' V-bunnsbåt med sikkerhets cockpiter og med 3 Seatek motorer for en norsk skipsreder, Andreas Ove Ugland.
Til '93 sesongen fikk Team Ugland igjen Fabio Buzzi til å bygge en ny båt, "BP Valentino". Denne gang en Kevlar carbon katamaran på 46' med tandem cockpit og 2 kraftigere Seatek motorer og Trimax drev.
I USA hadde Kjell Inge Røkke fått Douglas Marine til å utvikle en ny 45' Skater katamaran "Brooks Athletic Shoes" for sin satsing i Europa. Det ble ikke vellykket og etter ett race hentet Røkke over vinnerbåten fra forrige sesong i USA, den røde 42' Skater katamaranen "Spirit of Norway".
Andreas Ove Ugland og Jann Hillestad blir Europamester som det første norske teamet.
"BP Valentino" flyr over vannet under rekordforsøket på Comosjøen i Italia i '93 og får registrert 233,61 km/t eller 126,14 knop og setter ny verdensrekord. Men Ugland får pålegg av sitt forsikringsselskap om å trappe ned båtkjøringen grunnet sin posisjon i selskapene han driver.
I '97 overrasker Røkke og Gjelsten alle da de stiller med 2 identiske Tencara båter og et til de grader gjennomført team oppsett. Røkke ble folkehelt etter å kjørt raskest i verden under pole position i Arendal. Men i løpene gikk det ikke like bra. I Oslo ledet Røkke helt til siste runde. Da tok det fyr i båten og han kjørte med flammer og røyk ut av båten for å fullføre. Etter målgang og femteplass måtte han og Jim Dyke hoppe til sjøs. Etter dette la Røkke opp. Gjelsten ble første nordmann som vant et Grand Prix løp, det siste i Dubai.
Gjelsten og Curtis klarer det utrolige i '98. Å bli første norske team som vinner VM-serien for Class 1. De vant 4 av 8 løp og var på pallen i samtlige.
"Vi hadde tillit til båten før start og testet derfor lite." Sa Gjelsten etter racet i Fujairah. "Vi kjenner oppsettet og da er det bare å bruke sunn fornuft. Vi visste det ville bli hardkjør fra start på flatt vann, så vi holdt litt tilbake."
"Vi ville ha kontroll fra starten av" sa Curtis etter det nest siste løpet i Dubai. "Vi kjørte for fullt til å begynne med, men slo av litt etter ett par runder."
Gjelsten og Ugland satset for fullt under VM i '99. Men det ville ikke lykkes for noen av dem. Fasit for Gjelsten var bensinproblem i første løp, seier i Oslo, 2 propellakselbrudd, startkransbrudd, rundvelt og gearkasseproblem. I tillegg sto de over 2 løp.
For team Ugland startet sesongen med at gearkassene kom for sent til første løp. Deretter computer/gear problem, turboproblem, men tredjeplass i Arendal, O-ring til 2 kroner i Oslo, turbo, gearproblem, motorhavari, turbo og til slutt ror brekkasje i Dubai.
Men Ugland/Hillestad lykkes med en av sine målsetninger, nemlig å slå fjorårets verdensmestere Gjelsten/Curtis. Det ble åttendeplass til Ugland og niende til Gjelsten.
I 2000 var Norge blant de størst representerte land i sporten. I 4 av 13 båter satt det nordmenn og Norge sto for 2 av 10 løp. Sesongen var ikke helt vellykket, men 3 norske team blant de 6 beste etter endt sesong er ikke å klage på.
Det startet dramatisk med disk av Gjelsten i Trieste, men seier til Røkke som hadde gjort come back. Så seier til Gjelsten i Kiel, mens både Røkke, Jotun og Kirkedelen måtte bryte.
I Arendal ble det andreplass til Gjelsten. I Oslo ble det andre til Kirkedelen og tredje til Røkke. Dette ble det siste løp for Kirkedelen denne sesongen.
I Istanbul ble det tredjeplass til Røkke mens Gjelsten fikk gearproblemer og måtte ta til takke med femte og Jotun åttende I Almari ble det andreplass til Gjelsten og tredje til Jotun, mens Røkke måtte bryte. I Fujairah ble det tredje til Jotun mens både Gjelsten og Røkke måtte bryte. I det siste løpet i Dubai ble det tredje til Gjelsten og fjerde til Jotun.
Kjell Inge Røkke oppsummerte sesongen på følgende måte: "Det har vært en sesong med mye tette fighter og interessant racing, men utstyret i vårt team har ikke holdt mål."
Gjelsten hadde følgende å si etter premieutdelingen: "Det har vært en akseptabel sesong, men vi ble disket i det første løpet og det satte oss så mye tilbake at vi ikke hadde noen reel sjanse."